Lite er mer uinspirerende og trist enn å gå forbi tomme førsteetasjer i byen, strippet for liv, skriver Kaja Melbye og Ingrid Sletten i dette innlegget, tidligere publisert i Dagsavisen.
Mer enn noen gang drømmer vi om et Oslo fylt av liv og røre, med boliger alle kan ha råd til. Løsningen ligger rett foran nesen på oss, hvis den politiske viljen er til stede: I byens tomme førsteetasjer.
Selv om vi har blitt stadig mer vant til synet av tomme næringslokaler i Oslo etter at koronapandemien inntraff, er dette dessverre ikke noe nytt.
I områder av byen der det bygges nye boliger for tusenvis av beboere, er det ofte et problem at førsteetasjer blir stående tomme lenge etter at beboerne har begynt å flytte inn. Årsaken? Krav om utadrettet virksomhet på bakkeplan, eller såkalte aktive fasader – dette betyr i praksis butikker og næringsliv. Intensjonen bak disse kravene er gode, målet er å sikre et aktivt byliv. Problemet er at det i startfasen bor for få mennesker i nye bydeler til å holde et slikt næringstilbud i gang, og ikke sjelden legges nyoppstartede virksomheter ned grunnet manglende kundegrunnlag.
Samtidig er vi i en situasjon hvor mangelen på rimelige boliger er mer prekær enn noensinne.
Store deler av Oslos arbeidstakere ekskluderes fra å bo i byen de selv bidrar til å holde i gang, grunnet en eksplosiv stigning i boligprisene. Bare i 2020 steg boligprisene i Oslo med 12 prosent, og Eiendom Norges «sykepleierindeks» viser nå at en enslig sykepleier kun har råd til 2,5 prosent av boligene i Oslo.
Mens boligkrisen i byen vår tiltar og politikerne ikke klarer å bli enige om subsidiert boligutvikling hører hjemme i Norges frie markedsmodell, står nye, attraktive førsteetasjer ledige, rett foran nesen på oss.
Tilretteleggelse for mer fleksibilitet i byens førsteetasjer, er en nøkkel til å skape både mer byliv og boliger tilpasset flere av innbyggernes lommebøker. Og de som sitter med muligheten til å åpne døren for mer fleksibilitet, er lokalpolitikerne i Oslo. Men troen på at kommersielle tilbud på gateplan er det beste virkemiddelet for å oppnå ønsket aktivitet i byen, ser ut til å stå akkurat like sterkt som skepsisen til å la folk bo i førsteetasjer som vender ut mot offentlige gater og plassrom. Er dette holdninger som samsvarer med vår tids ønsker, behov og idealer om sosial bærekraft?
Eller har vi slått oss til ro med etablerte sannheter som setter begrensninger for nye måter å tenke på?
Vi har troen på nye løsninger der boliger og menneskene som bor i dem, blir vår viktigste ressurs når vi sammen skal skape et levende byliv. Aktiviteter som tar utgangspunkt i at boliger og byens beboere kan bidra til fellesskap, naboskap, trygghet og følelsen av tilhørighet, spesielt i den perioden et nytt nabolag er i ferd med å utvikles.
Hva om vi derfor tenker oss en form for samarbeid der boligutviklere, i en begrenset periode, får lov av myndighetene til å legge til rette for boligfunksjoner i de førsteetasjene som normalt forbeholdes butikker og næringsvirksomhet? I og med at det er mer å tjene på å selge eller leie ut bolig- enn næringsareal, betyr dette økt inntjening per kvadratmeter for boligutviklere. Det gjør at utviklerne på sin side har mulighet til å tilby boligene rimeligere, og likevel tjene penger.
Dersom Plan- og bygningsetaten i tillegg åpner for at deler av boligenes uteareal får lov til å bli lagt inn under tak i førsteetasjene, som sosiale og grønne helårshager, vil disse grønne rommene bli katalysatorer for økt byliv. Dette tankegodset konkretiserer vi i Hille Melbye nå i pilotprosjektet «Byboliger for Alle», i samarbeid med Pådriv og støttet av Husbanken.
Bryn skal de neste årene transformeres fra spredt nærings- og industribebyggelse, til en ny og levende bydel.
Piloten tar for seg én av boligutvikler JMs mest sentralt beliggende boligkvartaler i området. Her utforsker vi en gradvis og fleksibel utvikling av førsteetasjene; fra rimelige boliger og fellesarealer i de første årene av utviklingen, til en situasjonstilpasset miks av nærings-, nabolags- og boligfunksjoner når nabolaget er ferdig utviklet.
Skal vi få til denne gradvise endringen på gateplan, må vi tilrettelegge for fleksible og endringsdyktige førsteetasjer som kan tilpasses ulike funksjoner og bruk over tid. Takhøyden må være egnet for boliger over to plan, som kan konverteres til luftige og åpne næringsarealer og fellesrom ved behov. En slik byutvikling betinger at alle som er involvert i boligutviklingen forplikter seg til et samarbeid som setter byens og innbyggernes behov i sentrum.
Vi har tro på at denne typen samarbeid vil kunne gjøre Oslo til en varmere, grønnere og mer skapende by med plass til alle!
Les kronikken i Dagsavisen her.
Kaja Melbye
Ingrid Sletten